Vurdering av boka

Min mening om boka er at den er veldig bra. Da jeg først startet å lese på boka, var det veldig vanskelig å legge den fra seg. Selv om historien bak boka er grufull og forferdelig, synes jeg at boka er spennende å lese, og den gir deg veldig mye. Det man sitter igjen med etter man har lest boka er ikke småtterier. Man sitter igjen med er en forståelse, medfølelse, empati og ikke minst respekt. Empati for alle de hundre tusenvis av barna som går igjennom hendelser som dette, hver eneste dag. Respekt for Anne-Britt Harsem som åpnet seg, å våget å fortelle hele Norge hva hun gikk igjennom som barn. 

For meg var det utenkelig å gå igjennom det hun har gjort, og likevel «overleve».  Jeg synes boka er helt fantastisk og det er en veldig sterk bok å lese. Jeg beundrer Anne-Britt Harsem for både hun som person og for å ha klart å skrive på boka på måten hun gjorde. Hun skriver veldig direkte, og skildrer mye i boka. Dette synes jeg gjør boka mer «levende» og det gjør at man får større innsikt i temaet. Dette fører også til at man sitter igjen med et enda større inntrykk etter man har lest boka. I boka så lærer man veldig mye, blant annet om hvor mye vold og overgrep kan skade et barn. Hvor ond en mor kan være mot sitt eget barn og hvordan barnevernet kan svikte et barn som så alvorlig trenger hjelp.

Jeg synes boka er absolutt til å anbefale. Den passer veldig godt til de som liker å lese bøker som er basert på en sann historie. Boka omfavner et veldig alvorlig og sårt tema for mange, og det gjør at mange ikke tåler å lese en slik type bok. Jeg synes boka er tilpasset for aldersgruppen fra 16 år og oppover.

Tema og budskap

Som jeg har skrevet tidligere er boka en forferdelig, men fin bok. Den gir veldig inntrykk på en, og det er det jeg tror Anne-Britt Harsem har prøvd å oppnå med boka også. Hun starter boka med dette:

"Da jeg ble spurt om å skrive denne boka sa jeg først nei. Etter det sa jeg nei. Så sa jeg ja. Jeg var lenge i tvil, ikke om at boka burde skrives, men hvorvidt jeg kunne klare å formidle boken på en god og riktig måte. Jeg prøvde først å skrive Elines beretning uten å gå i detaljer om de grove overgrepene som har funnet sted, og tenkte at leseren selv kunne forestille seg hva som hadde skjedd. Det gikk ikke. Jeg forstod snart at denne historien måtte fortelles i all sin grufullhet. Og til deg som leser dette: glem aldri at dette faktisk har skjedd. Dette har vært hverdagen til en liten pike. Kanskje det er hverdagen til andre barn vi treffer i det daglige. Det minste vi voksne kan gjøre, er å lese om det. Tåle å se en av de mørkeste skyggesidene i samfunnet vårt. Og kanskje på den måten kunne forebygge at slikt hender igjen."

Boka er til for at alle som leser den, skal tenke seg bedre om. At temaer som dette ikke skal tabu belegges og ikke bli snakket om. Vold og overgrep mot barn er ofte et tema folk ikke vil snakke om, og mange «later som» det ikke skjer, men det gjør det. Og det er forferdelig grusomt. Det Anne-Britt formidler gjennom boka er at vi skal tenke mer over det, fordi det kan skje hvem som helst. Det er ofte det skjer med barn som vi aldri i verden ville trodd at det skulle skje med, eller at foreldrene aldri kunne utført slike handlinger mot sine egne. Barn tørr heller ofte ikke å si ifra. Anne-Britt som barn turte å si ifra, men ble ikke trodd. Det er derfor viktig at alle som voksenpersoner og fagarbeidere alltid tar barn på alvor når de forteller om hendelser som er såpass alvorlige. Det er sikkert tusenvis av barn som har opplevd lignende som henne, og som verken tørr å si ifra eller blir trodd når de først tørr å dele opplevelsene sine. Det at et menneske opplever dette i de første leveårene sine, kan føre til at de blir ødelagt for resten av livet sitt. Derfor er det viktig at alle får hjelp i tide, og vi må forebygge at hendelser som dette, ikke skjer. Jeg tror også boka er til for barn og ungdom som går igjennom lignende som hun selv har gått igjennom. Og nå frem til dem, å motivere dem til å tørre å si ifra, og at livet blir bedre, selv når alt ser svart ut. I boka nevner hun at det var flere punkter i livet sitt hvor alt så svart ut, og hun ikke ønsker å fortsette. Men, hun hadde troen på at livet skulle bli bedre. Jeg tror derfor at temaet for denne boka, er håp.

Forteller og synsvinkel

I boka så er det Eline som forteller. Hun forteller i en personal synsvinkel, «jeg». Jeg vet at boka er skrevet i en personal synsvinkel fordi man får mulighet til å se verden gjennom hennes øyne, hennes versjon av hendelsene. Hun blir som er fortellerstemme i gjennom nesten hele boka.

Noen utdrag i boka har hun tatt med diverse brev fra barnevernet eller politiet, og brevene blir fortalt i en autoral synsvinkel, hun/han. Jeg ser at i det som er skrevet med en autoral synsvinkel fordi historien blir fortalt av personer utenfra. Personene har kjennskap til hovedpersonen, men har ikke den rollen eller kunnskapen til å fortelle historien fra en personal synsvinkel.

Effekten jeg får av at synsvinkelen skifter er at jeg forstår at nå er det en annen person som forteller. I brevene fra barnevernet er det de som forteller, autoral. Det er også trykket i kursiv, så man forstår også at historien skifter forteller uten at Anne-Britt skriver det direkte i boka. 

Skrivemåte og språklige virkemidler

Det er mange skildringer i boka. Hun skildrer veldig mye rundt omstendighetene i huset, blant annet utseende inne i huset. Det er også en del skildringer rundt personene i boka, for eksempel hennes stefar Arild,

«Arild var en skikkelig landsens cowboy. Han hadde en helt særegen stil med langt, brunt og fett hår.»

«Lyseblå øyne, harde som stål.»

Ved at Anne-Britt Harsem skildrer på denne måten, gjør hun at jeg får et inntrykk av Arild som person gjennom beskrivelse av utseende hans. Jeg opplever han som "harry", og som en veldig spesiell type. Hun forteller også at han har tatoveringer over hele kroppen. I beskrivelsen av han, uten å nevne overgrepene, virker han som en en type som ikke er så grei å ha med å gjøre og at han har en kranglete personlighet. Akkurat som han er ute etter bråk. Han er også halvveis alkoholiker og narkoman, noe som gjør at man ikke får et veldig godt bilde av han.

Hun skildrer også veldig mye rundt moren sin,

«Håret hennes har alltid vært langt og blondt med en klassisk, tynn pannelugg.»

«Og så har hun alltid brukt burgunderrød leppestift, neglelakk i samme farge og svart maskara.»

Når Eline beskriver moren sin i boka, uten å nevne oppveksten sin, så beskriver hun henne som en veldig ordentlig og fin dame. Det virker som hun har alt «på stell». Men, det som kommer noe frem i boka er at moren er veldig opptatt av hvordan hun selv ser ut for å dekke over hvordan hun er som person. Dekker over hvordan hun er som mor.

Skildringene i boka er mange. Man får nesten opplevelsen av at man er tilstede i historien.Ved å skildre får Anne-Britt leserne sine til få følelsen av at historien hun forteller blir mye mer "ekte", og du får muligheten til å se historien, i stedet for å bare lese den.

Ordvalget Anne-Britt Harsem har i boka er både formelt og uformelt. I store deler av boka er språket formelt, men også noe uformelt. Sitater eller deler av boka som noen for eksempel har en samtale, er uformelt. Utdrag fra boka som er brev fra barnevernet eller politiet er selvfølgelig skrevet på et formelt språk. I boka har hun også brukt del gjentakelser. Hun forteller og tar opp igjen ting hun har fortalt om før og hendelser som har skjedd før, skjer igjen.

PERSONER

Obs! kan inneholde avsløringer.

Hovedpersonen i denne boka er Eline, som da er Anne-Britt Harsem selv. Eline er en veldig redd og svak person, men samtidig en veldig sterk person. Hun har gått igjennom veldig mye som har gjort henne sterk.  I boka blir hun flyttet fra plass til plass, noe som har gjort at hun har bodd i mange forskjellige familier, noen bedre enn andre. Hun bodde i alt fra ungdomshjem, til å bo for seg selv, til å bo i fosterfamilie. Hun er og var en jente som aldri mistet håpet. Hun mistet aldri håpet om å få en mor som var glad i henne og som viste omsorg. Hun mistet aldri håpet om å få en normal familie, og et normalt familieforhold. Etter alt moren hennes gjorde mot henne, var alt hun ville å bo hos moren sin og resten av familien. Hun er optimistisk, å tror gang på gang at moren har forandret seg.

Motstanderne i boka er moren og barnevernet. I starten av boken forteller Eline at moren ble uheldig gravid med Eline, og hun hadde tenkt til å ta abort. Men, hun ombestemte seg. Dette tenker jeg kan ha noe med å gjøre at Eline er som luft for moren. Moren behandler Eline helt annerledes enn de to andre søsknene, Mariel og Toby.  I boka virker moren som en egoistisk, manipulerende og negativ person. Hun er heller ikke i stand til å vise morskjærlighet ovenfor Eline, og hun begår også grov omsorgssvikt. Når Eline kun var 12 år bestemte moren at Eline ikke skulle bo med dem lengre, men de to andre søsknene ble værende. Hun satte henne ved søppelkassene et lite stykke vekk fra huset, frem til noen av de andre familiemedlemmene hentet henne. Dette synes jeg sier mye om hva slags mor hun var ovenfor Eline. Arild er også en form for motstander, men ikke en så høy grad som moren var. Grunnen til dette er at Arild ville aldri vært en motstander hvis moren ikke hadde hatt noe med han å gjøre. Hvis Elines mor hadde vært en god mor, ville hun ha kastet han ut med engang hun hadde funnet ut at noe var på gang, og at han ikke var bra for barna. Men, dette gjorde hun ikke. Dette beviser at hun kanskje var det største problemet, og var hovedmotstanderen i boka. 

Barnevernet var også en motstander. De gjorde kun det motsatte av det som er jobben dems, og Eline ble ikke hørt. Eline ble stemplet som en løgner fra hun var veldig ung, og det forfulgte henne i de kommende årene. De er en motstander i boka, fordi hvis de hadde tatt tak i situasjonen å tatt Eline på alvor, ville hun kanskje ikke tatt skade, i like høy grad, av oppveksten sin. Eline fortalte utallige hva som egentlig skjedde i hjemmet dems, men ble ikke trodd. Hun sendte også en bekymringmelding da hun bodde på ungdomshjemmet, å fortalte at hun var veldig bekymret for søsknene sine. Da ble hun heller ikke trodd. Det var også diverse fosterforeldre som sendte sin bekymring, men da fikk de beskjeden tilbake at de var løgnere alle sammen, og at Eline måtte bli flyttet til et annet fosterhjem. Da Eline endelig fant et sted hun trivdes, ble hun flyttet av de minste bagateller. 

Det var også mange hjelpere inne i bildet, men det var Anne Marie og Tine var de som var de viktigste hjelperne. Anne Marie er en av fostermødrene som Eline bodde hos en stund. Anne Marie var en god omsorgs person, og en av de få som faktisk prøvde å hjelpe Eline. Hun sendte blant annet bekymringmelding til barnevernet. Hun fortalte alt som Eline hadde gått igjennom og hva som skjedde i hjemmet i Alvdal. Som jeg skrev tidligere, var konsekvensene av det, at Eline måtte flytte fra Anne Marie. 

Tine var også en hjelper. Tine er moren til en tidligere kjæreste av Eline. Tine tok seg av henne helt fra starten av. Til og med etter det ble slutt med kjæresten, hadde hun mye kontakt med Tine. Eline forteller i boka at Tine var som en mor for henne, og det sier mye om hva slags forhold de har/hadde. 

Hovedpersonen utvikler seg en del i løpet av boka. Eline som liten virker som en jente full av håp, men det blir fort snudd på. Så fort foreldrene går i fra hverandre, og moren blir sammen med Arild, forandres hun. Hun blir trist, og ingen ser det. Ingen ser de fryktelige tingene som skjer hjemme. Trist er hun ganske lenge også. Hun flytter fra moren i 12 årsalderen, å blir skjermet fra de fryktelige hendelsene som skjer. Men, hun ble ikke lykkelig av den grunn. Handlingene som moren lot skje, og som hun utførte selv, så ikke lille Eline på som galt. Innerst inne visste hun at det var galt, men hun ville ikke innse det. Det var jo hennes egen mor, hun ville jo ikke gjøre noe som var galt mot Eline? Eline levde for håpet om en bedre, omsorgsfull mor. En mor som var glad i henne. Det var dette som dro henne ned i ungdomsårene også. Hun hadde det bedre i de dagene hvor moren lurte henne til å tro at hun hadde forandret seg. Så, når hun mot beviste det, gang på gang, var Eline på bunnen igjen. Inntrykket jeg fikk gjennom boka, var hun ikke ble ordentlig lykkelig igjen før hun selv ble voksen og brøyt all kontakt med moren. 

HANDLING OG KRONOLOGI

Obs! kan inneholde avsløringer.

Mammas svik er en bok som er tatt fra virkeligheten, og det handler om historien bak og om Alvdal-saken. Anne-Britt, eller Eline som hun kaller seg selv i boka, forteller om en oppvekst preget av vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Hun forteller om en mor som ikke fungerte som en mor, og et barnevern som i det groveste har gjort det omvendte av det de skal; hjelpe barn og unge som trenger det.  I løpet av oppveksten blir hun ikke hørt eller tatt vare på, og hun opplever at moren «tvinner barnevernet rundt lillefingeren». Moren insisterer også på at hun har en diagnose. Dette gjør hun for å unnskylde datterens oppførsel og utseende, når den egentlige grunnen er hva som foregår i hjemmet.

Handlingen i boka er fremstilt som tilbakeblikk, siden hun forteller om hendelser som har skjedd i fortiden. Hun forteller om hendelser som har skjedd helt siden hun selv kan huske. Og hun forteller om ting fra hun var baby, som hun selv har blitt fortalt.

Det som skaper spenning i boka er, selv om det er helt grusomt, det syke hun har opplevd. For henne fremstod dette som normalt når hun var mindre, noe som er ganske hjerteskjærende å tenke på. Det som også skapte spenning i boka, er hvordan alt utviklet seg.  Hun ble flyttet hit og dit, og vi så hvordan helsa hennes, fysisk og psykisk, forandret seg. Hun forteller at livet så håpløst etter nedtur på nedtur, men at livet blir bedre. Det skaper spenning at historien er ekte, og at det er hun selv som skriver om opplevelsene sine. Det gjør at det man leser er blir mer ekte.

Presentasjon av boka: Mammas svik

Forfatter: Anne-Britt Harsem

Bokas navn: Mammas svik

Utgitt: 2012

Antall sider: 239

Tema: Fra virkeligheten, overgrep, vold

Anne-Britt Harsem er en norsk forfatter. De første årene av sitt 54 år lange liv bodde hun i Gjerdrum og deretter Alvdal, men er nå bosatt i Asker. Hun har skrevet flere bøker innenfor flere sjangere, men hun er mest kjent for sin sakprosa.

Ved å ha lest litt bokanmeldelser på nettet, fikk jeg inntrykk av at boka ble veldig godt tatt i mot. Mange beundrer forfatteren for boka.

Boka får mange til å åpne øynene, å innse at historier som dette skjer. Når man leser boka, er noen av situasjonene hun forteller nesten for «godt» til å være sant. Boka gir veldig inntrykk på en, i hvert fall på meg.

-         Boken er utrolig sterk, kvalmende og provoserende – og det er, verst av alt - sant alt sammen!

http://www.ritaleser.com/mammas-svik-av-anne-britt-harsem/