PERSONER

Obs! kan inneholde avsløringer.

Hovedpersonen i denne boka er Eline, som da er Anne-Britt Harsem selv. Eline er en veldig redd og svak person, men samtidig en veldig sterk person. Hun har gått igjennom veldig mye som har gjort henne sterk.  I boka blir hun flyttet fra plass til plass, noe som har gjort at hun har bodd i mange forskjellige familier, noen bedre enn andre. Hun bodde i alt fra ungdomshjem, til å bo for seg selv, til å bo i fosterfamilie. Hun er og var en jente som aldri mistet håpet. Hun mistet aldri håpet om å få en mor som var glad i henne og som viste omsorg. Hun mistet aldri håpet om å få en normal familie, og et normalt familieforhold. Etter alt moren hennes gjorde mot henne, var alt hun ville å bo hos moren sin og resten av familien. Hun er optimistisk, å tror gang på gang at moren har forandret seg.

Motstanderne i boka er moren og barnevernet. I starten av boken forteller Eline at moren ble uheldig gravid med Eline, og hun hadde tenkt til å ta abort. Men, hun ombestemte seg. Dette tenker jeg kan ha noe med å gjøre at Eline er som luft for moren. Moren behandler Eline helt annerledes enn de to andre søsknene, Mariel og Toby.  I boka virker moren som en egoistisk, manipulerende og negativ person. Hun er heller ikke i stand til å vise morskjærlighet ovenfor Eline, og hun begår også grov omsorgssvikt. Når Eline kun var 12 år bestemte moren at Eline ikke skulle bo med dem lengre, men de to andre søsknene ble værende. Hun satte henne ved søppelkassene et lite stykke vekk fra huset, frem til noen av de andre familiemedlemmene hentet henne. Dette synes jeg sier mye om hva slags mor hun var ovenfor Eline. Arild er også en form for motstander, men ikke en så høy grad som moren var. Grunnen til dette er at Arild ville aldri vært en motstander hvis moren ikke hadde hatt noe med han å gjøre. Hvis Elines mor hadde vært en god mor, ville hun ha kastet han ut med engang hun hadde funnet ut at noe var på gang, og at han ikke var bra for barna. Men, dette gjorde hun ikke. Dette beviser at hun kanskje var det største problemet, og var hovedmotstanderen i boka. 

Barnevernet var også en motstander. De gjorde kun det motsatte av det som er jobben dems, og Eline ble ikke hørt. Eline ble stemplet som en løgner fra hun var veldig ung, og det forfulgte henne i de kommende årene. De er en motstander i boka, fordi hvis de hadde tatt tak i situasjonen å tatt Eline på alvor, ville hun kanskje ikke tatt skade, i like høy grad, av oppveksten sin. Eline fortalte utallige hva som egentlig skjedde i hjemmet dems, men ble ikke trodd. Hun sendte også en bekymringmelding da hun bodde på ungdomshjemmet, å fortalte at hun var veldig bekymret for søsknene sine. Da ble hun heller ikke trodd. Det var også diverse fosterforeldre som sendte sin bekymring, men da fikk de beskjeden tilbake at de var løgnere alle sammen, og at Eline måtte bli flyttet til et annet fosterhjem. Da Eline endelig fant et sted hun trivdes, ble hun flyttet av de minste bagateller. 

Det var også mange hjelpere inne i bildet, men det var Anne Marie og Tine var de som var de viktigste hjelperne. Anne Marie er en av fostermødrene som Eline bodde hos en stund. Anne Marie var en god omsorgs person, og en av de få som faktisk prøvde å hjelpe Eline. Hun sendte blant annet bekymringmelding til barnevernet. Hun fortalte alt som Eline hadde gått igjennom og hva som skjedde i hjemmet i Alvdal. Som jeg skrev tidligere, var konsekvensene av det, at Eline måtte flytte fra Anne Marie. 

Tine var også en hjelper. Tine er moren til en tidligere kjæreste av Eline. Tine tok seg av henne helt fra starten av. Til og med etter det ble slutt med kjæresten, hadde hun mye kontakt med Tine. Eline forteller i boka at Tine var som en mor for henne, og det sier mye om hva slags forhold de har/hadde. 

Hovedpersonen utvikler seg en del i løpet av boka. Eline som liten virker som en jente full av håp, men det blir fort snudd på. Så fort foreldrene går i fra hverandre, og moren blir sammen med Arild, forandres hun. Hun blir trist, og ingen ser det. Ingen ser de fryktelige tingene som skjer hjemme. Trist er hun ganske lenge også. Hun flytter fra moren i 12 årsalderen, å blir skjermet fra de fryktelige hendelsene som skjer. Men, hun ble ikke lykkelig av den grunn. Handlingene som moren lot skje, og som hun utførte selv, så ikke lille Eline på som galt. Innerst inne visste hun at det var galt, men hun ville ikke innse det. Det var jo hennes egen mor, hun ville jo ikke gjøre noe som var galt mot Eline? Eline levde for håpet om en bedre, omsorgsfull mor. En mor som var glad i henne. Det var dette som dro henne ned i ungdomsårene også. Hun hadde det bedre i de dagene hvor moren lurte henne til å tro at hun hadde forandret seg. Så, når hun mot beviste det, gang på gang, var Eline på bunnen igjen. Inntrykket jeg fikk gjennom boka, var hun ikke ble ordentlig lykkelig igjen før hun selv ble voksen og brøyt all kontakt med moren.